Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘avsd’

Jeg elsker julen. Jeg er rett og slett ett realt julemenneske. Og det jeg kanskje elsker mest er den søte førjulstid. Ikke baking, stryking, vasking og pynting- stress og mas, nei, slik er det ikke i mitt hus. Her nyyyytes det. Litt og litt om gangen,- tørke litt støv der- opp med noen nisser, vasker litt her- på med en duk. Det er den følelsen jeg tenker på. Nå vet jo ikke jeg om alle får denne bestemte følelsen, de som  hater julen får kanskje ikke den samme søte følelsen. Det er en god følelse, full av glede, som den første snøen som liten, forventningene kiler i magen, noe skjer overalt- julesanger spilles, og ikke minst: julekalenderen på tv. Og det beste av alt er å kunne dele alt dette med mine to små herlige! Krype opp i sofaen, finne frem en julekake (snart tomt…) eller en mandarin, tenne adventslysene, på med pleddet og så, da kan blåfjell starte 🙂

Men denne førjulstiden bringer også med seg noen andre følelser, sterke, litt skumle, litt triste; og ikke minst: minner. Minner om en helt annen førjulstid, en førjulstid som var helt spesiell, en vi aldri kommer til og oppleve igjen, førjulstiden for seks år siden…..

Da gikk jeg gravid, med en liten blånissegutt i magen. Utenfor magen hadde jeg en liten blånissejente, og kalenderen på tv var Månetoppen. Den handlet om en nissemamma og nissepappa som hadde en nissejente, men som hadde mistet nissegutten sin, og hjertene til denne nissepappaen og nissemammaen var ikke hele, og de savnet gutten sin så mye at det gjorde vondt hele tiden. Og der gikk jeg, rund som en ball, med nissegutten min i magen, nissejenta utenfor, og håpet av hele mitt hjerte at vi ikke skulle miste nissegutten vår. For nissegutten vår hadde ikke ett helt hjerte, men det var ikke fordi han var trist, hen var bare lagd slik. Og det var ingen som helt viste om han hadde det bra, eller om han kom til å få det bra, hvor mye av hjertet sitt han manglet, og hvordan han kom til å få det utenfor magen min. Siden denne lille nissegutten ikke hadde helt hjerte måtte vi være så nærme sykehuset som mulig i hele desember, terminen var 12. desember, og vi fikk plass på pasienthotellet ved Rikshospitalet. Så der skulle altså jeg og nissepappaen bo, uten nissejenta vår, mens vi ventet på nissegutten vår…. Da hadde vi mistet hjertene våre, bare fordi vi kom til å savne nissejenta vår så mye, at all sorgen og smerten hadde hoppet rett inn og tatt over til hjertet; for nissejenta var den eneste, som bare ved et lite smil kunne smelte all isen, smerten og sorgen. Heldigvis hadde vi en herlig nissefamilie i nærheten av sykehuset, nissebestemoren og nissebestefaren til nissejenta, og der fikk vi treogenhalv lov og bo i hele desember. De satte til side alle sine tradisjoner og juleforbredelser for at vi skulle ha det bra. Jeg får aldri takket de nok for denne gleden, og det finnes heller ikke sterke nok ord til å beskrive hvor godt det gjorde for oss, det og være sammen.

Så en kveld, midt under Månetoppen, på bittelille julaften, bestemte blånissegutten seg for at nok er nok- jeg kommer ut! Og ut kom han. Han kom tidlig lillejulaften, som et litt fortidlig julemirakel, og den største julegleden som finnes i hele verden. Den lille blånissegutten vår kom ut, stor og sterk og fin, med nydlige øyne og et klart blikk. Så skulle legen se på han, og det var som om verden stoppet, alt ble pakket inn i vatt, englene sto på vent, helt til en hjertelege kom tilbake med pakkelappen som fortalte oss om tilstanden hans. Han klarte seg veldig bra, det var ikke så ille som de fryktet, det var ikke nødvendig med operasjonen med en gang. Vi fikk ta med oss blånissegutten og blånissejenta vår med hjem. Alle hjerter gledet seg, englene dalte ned i skjul, og stjernen lyste i natten for oss, for meg og blånissegutten min, og for hele familien.

Alt går bra med gutten vår. Han har en komplisert hjertefeil, hva det vil si vet jeg ikke helt, for om jeg begynner og lese for mye om hjertefeil, diagnoser, risikoer, prognoser og forventet levetid blir jeg rett og slett gal, men i grove trekk betyr det at ingen ting egentlig stemmer, de fleste delen av hjerte er ikke slik de skal være. Som den lille jenta vår sa da gutten fortsatt bodde inne i magen «han er litt syk i stjerna si!», og kanskje er det det som gjør det, han har fått en stjerne i stedet for et hjerte.

Han ble operert første gang da han var seks månder, og andre gang da han var to år. Operasjonen han har heter Fontan, og han en av de som har kommet seg raskest etter denne operasjonen. Alt ser ut til å gå bra med gutten vår, og vi har fått den beste julegaven noen kan få, vi har fått verdens herligste, tøffeste, skjønneste gutt. Han er så blid og glad, snill og grei, og samtidig sterk og tøff, uredd og modig. Han imponerer meg hver dag, både med det han sier, tenker og det han gjør. Hjertefeilen hans gjør at han ikke får nok oksygen, så han blir fortere sliten enn andre barn. Dette merkes mer og mer, også for han selv,  nå når han har blitt så stor og begynt på skolen. Vi snakker ofte med han om hjertet hans og at han ikke orker det samme som andre barn, og det han synes er det dummeste er at han ikke klarer og springe like fort og langt som de andre i klassen. Og det smerter og iser til  mammahjertet mitt, for det er absolutt ingen ting i hele verden jeg kan gjøre med det, og da tenker jeg bare kalde tanker, jeg tenker  på hvordan det skal gå med gutten min opp igjennom skoleklassene, friminutt og fritidsaktiviteter, og jeg blir kald  i hjertet mitt. Men så ser jeg han springe og leke, fortelle om dagen sin, og fortelle at han og de andre i klassen lekte en springeog jagelek i friminuttet, og at de andre i klassen lagde egne «friplasser» som kun var til han, der han kunne sette seg ned når han ble sliten, uten og bli tatt. Og da tenker jeg varme tanker, jeg tenker  med glede på den tøffe gutten min, at alt kommer til å gå så bra, han har så mange andre gode og flotte egenskaper at det spiller ingen rolle om han ikke kan spille fotball, spring fort eller være med på de mest herjete lekene, og da blir hjertet mitt helt og varmt.

Og jeg vet at hjerte og smerte ikke rimer, det er og blir et nødrim.

Jeg vil ønsker deg og dine en magisk førjulstid, og en riktig god jul om vi ikke ser hverandre igjen før jul. Og her kommer noen bilder av blånissejenta og blånissegutten min

🙂

       

Read Full Post »