Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hjertegutt’ Category

Høstfri

Vi har kostet på oss noen dager fri i høstferien. Fleste av disse dagene har vi tilbrakt i shoppingens navn, da det både var sko, jakker og vaskeromsinnredning som stod på listen. Men noe tid til kos har vi hatt. Noen kalde, grå men koselige og kjeksfylte timer slo vi i hel i Frogner- parken.

Oi, den monolitten var jammen høy!
Frøken snurp 🙂
Sukkerklumpene
Ganske fantastisk…

En flott dag 🙂

Nå, tilbake til pinnene! Så kommer det snart bilde av litt strikk og 😉

Read Full Post »

Jeg måtte bare ha noe nytt og drive med. For jeg har faktisk strikket ferdig (så og si) Wendyjakken. Jeg har igjen litt montering, og å strikke kragen. Jeg hater å plukke opp masker rundt hals, så derfor må dette ligge og modnes pittelittegrann. Gjerne til over helgen. Derfor har jeg begynt på noe annet 🙂

Jeg har store planer om å få strikket opp en del av det kjedlige garnlageret mitt, slik at jeg med god samvittighet kan bygge opp et mer spennende et. Det er ganske mange rare og ikke så veldig festlige nøster som ligger nedpakket i diverse esker. Jeg har nå vært og hentet frem en del av bomullsgarnet mitt, slik at jeg skal få strikket opp litt av det. Satte meg ned i går kveld for å starte. Hva endte jeg opp med? En lue til Tobben i Wollmeise 🙂 Hihi. Var ikke veldig lenge det bomullsgarnet var av interesse 🙂

Garnet er som nevn Wollmeise i fargen Pinie. Pen farge, og den passer perfekt til Tobben som ELSKER grønt 🙂

Og jeg ELSKER dette garnet. Og hva passer vel bedre til Tobben, en et garn som selv lager hjerte av seg ?

Ja, og den skal altså passe til denne pæra 🙂 Gromingen min.

Pssst, mønsteret finner du her, om du skulle bli inspirert 🙂

Da ønsker jeg deg og dine en riktig god høstsøndag 🙂

Read Full Post »

17. Mai 2010

Da var enda en 17- mai over. Det er utrolig så fort tiden går, jeg synes ikke det var lenge siden jeg sist sto og strøk flagg og skjorter, og nå var dagen her jammen meg igjen. En flott dag ble det, is- inntaket ble stort og ungene storkoste seg på skoleplassen, der det var forskjellig aktiviteter. Tobben sto vel nesten hele dagen foran pilkastingen, det var en helt klar favoritt, i tillegg til naturstien, som han hadde vært med og lagd noen av spørsmålene til 🙂

En flott dag 🙂

Hvordan det går med strikkingen? Tja, hva skal man si…. Jeg har strikket den samme stømpen tre ganger, enda er så blir den alt for liten…. Da kom leia ganske for! jeg strikker også på ei jakke for mammaen til ei venninne av meg, men det er litt kjedelig, og har ingen hastverk, så den ligger da der. I tillegg så kjenner jeg at den store lysten ikke er tilstede om dagen. Og når den er der, har jeg ikke tid.

Litt motivasjon fikk jeg her en dagen, da jeg traff en aldeles nydelig guttebaby. Han traff meg midt i hjertet, og jeg falt rett og slett pladask for denne utrolig skjønningen 🙂 Det blir nok litt småttisstrikk fremmover 🙂

Ha en fantastisk helg 🙂

Read Full Post »

Lille julaften

Jammen har gutten vår blitt 7 år. Tiden flyr, og han vokser og vokser. Nå er han tøffere enn toget, søtere enn sukker og snill som et lam.  Selvfølgelig (og heldigvis) ikke hele tiden, jo søt er han, men han er jo også en ramp, vrangplog, en furt og en ert, samt en ekte trug i noen situasjoner. Men det er vel slik det skal være 🙂

Dagen i dag er en spesiell dag for nesten alle, det er jo tross alt lille julaften. Treet skal pyntes, mat forbredes, pynt og duker skal frem og på. Forventningene stiger i takt med klokken som tikker, tempoet detter et lite hakk og flere smiler mer enn vanlig. Det liker jeg veldig godt, det er en merkbar stor forskjell i antall smil man får på en dag nå i denne søte juletid.

For meg, og oss, er denne søte juletiden ekstra spesiell. Vi har i tillegg et bursdagsbarn, og jeg må nok innrømme at for 7 år siden, da jeg nettopp hadde fått verdens beste julegave, fryktet jeg nok at julen etterhvert skulle bli en sørgetid istedet for en tid med glede og kjærlighet. Den frykten har jeg nå offisielt lagt bort, jeg nekter og ha slike tanker, jeg har verdens mest fantastiske gutt, ikke bare i personlighet og utseende, men også i selve julemagien ved at nettopp han ble født til oss, lille  julaften for akkurat 7 år siden. Og hvordan dette under, dette julemirakel,  har forandret livet mitt, udelt til det bedre, og ikke minst, forandret meg, alt han har gitt meg, av lykke, glede og kjærlighet. Det vil aldri, aldri viskes vekk, det skal aldri, aldri glemmes. De gjemmes, helt innerst inne. For alltid.

Read Full Post »

Snøengler

Ja, mer er det vel ikke å si om den saken. De erto engler, riktig nok med sorte vinger innimellom, men engler er de. Snille, søte og flinke englebarn. Her er en liten smakebit av årets julekortbildeseanse 🙂

Vakre barn!

Ja, også har jeg årets kuleste lue (håper jeg) på pinnene. Oppdatering kommer snart 🙂

Read Full Post »

Svin(n) på skogen

Ja, det har vi hatt faktisk, eller ikke vi, men Tobben. Det er ganske rart, at når en ting man har fryktet og vært så utrolig bekymret og redd for, i lang, lang tid, faktisk slår til, ja så går det bra. Det går faktisk over all forventing, uten en eneste skramme, blåmerke eller varig mén av noen slag. Utrolig, men sant. Endelig. Flaksen var vår, griseflaksen altså 😉

Jeg snakker selvfølgelig om den berømte svineinfluensaen. Tobben har hatt den. Det er vel det jeg har fryktet mest siden i sommer, at han, av alle, skulle bli smittet av svineinfluensaen, og dø i fra meg, ja for det var jo selvfølgelig det jeg var redd for. Sommervikarenes «agurknytt» i avisene gjorde jo ikke frykten mindre, ei heller oppslag på oppslag om farene for de i risikogruppene. Og ikke minst vaksinen, som enten var livsfarlig i seg selv, eller så var det livsfarlig å ikke ta den, men den kom jo aldri. Og folk falt som fluer (virket det som da), og det ville ingen ende ta. Frykt, antibakt, sykehus og  isolering var realiteten, det var slik det så ut. Men da Tobben etter nesten en uke med feber i 40 , legebesøk og antibiotika («ja, han har halsinfeksjon og må ha antibiotika, neida det er ikke svineinfluensa…»), enda ikke var blitt bedre, tok vi sjansen på en ny lege og ny konsultasjon.

Hadde han halsinfeksjon? Nei

Trengte han antibiotika? Nei

Hadde han svineinfluensa? Ja

Gikk det bra? Ja

Det er jo hele poenget  med denne lille historien. Det store stygge svinet var ikke farlig, ikke for min sønn, enda han var i risikogruppen. Det gikk bra, han er ferdig, det er ikke mer å bekymre seg over… Akkurat nå…..

For jeg  hadde jo ikke klart meg uten, han er mitt solskinn, min hjertesten, og min glede.

Ha en svinefri tid 🙂

Read Full Post »

De tre små grisene

Alle har vel lest historien om de tre små grisene. De søte nusselige små grisene, med krøllete hale, og den evig onde Storeulv i hælene med gryta på slep. Og alle har vi heiet på de tre søte små, og og ledd av Storulv som aldri klarer å slå kloa i de, fordi de er for smarte, for raske og for flinke. Og dette er vel slik det er nå også, ikke med de tre rosa, med jeg snakker selvfølgelig om den H1N1, også kjent som svineinfluensa. Disse bakteriene har vært for smarte, for raske og for flinke til at noen har klart og stoppe de, akkuratt som med der tre små. Det er ikke egentlig et problem, influensaer går, som kjent, veldig ofte, og det er helt vanlig å bli smittet, ja det er egentlig ikke farlig. Ikke for friske. Ikke for den vanlige mann i gata. Men for Tobben. Tobben er i den gruppa som heter risikogrupper for komplikasjoner av influensa H1N1- das svein. Og det er ingenting  jeg kan gjøre med dette,- ingen sykkelhjelm, håndleddbeskyttere, redningsvest, evig mas om å sykle forsiktig i svinger, trille over fotjengerfelt og se seg godt før man krysser gaten; ingenting av dette jeg passer på hver eneste dag, flere ganger om dagen, kan hjelpe. Det eneste jeg har å klamre meg fast i, er vann. Rennende varmt vann og såpe, og et ørlite håp om at mitt evigvarende gnål om å vaske hendene har sivet bitte litt inn i mellomøret, for så å vibrere gjennom tromhinnen. Det er jo helt klart at ved god håndhygiene vil man minske sjansen for å bli smittet med ganske mange prosent. Men kan jeg stole på at en seksåring til en enhver tid husker å  vaske hendene sine FØR han spiser….. Og nå er ferien over og hverdagslivet starter, med SFO frem til skolestart. Da får man endelig møte igjen alle vennene sine, venner som har vært lenge på sommerferie, venner som kanskje har vært ute og reist til andre land. Vasker vennene seg på hendene før de spiser? Vasket de som vennene var på besøk hos hendene sine før de spiste? Og hvor har de vært på ferie?

Men kan bli tullerusk av mindre, og min første innskytelse er å holde Tobben hjemme, innelåst frem til dette går over, eller hvertfall frem til vaksinen kommer. Men det er vel ikke helt berettiget fraværsgrunn, og holde ungen sin innelåst, i TILFELLE han skal blir smittet.

Nei, jeg jeg går på apoteket og kjøper desinfeksjonsservitter og sender med han på skolen jeg. Sånn i TILFELLE 🙂

Paranoid jeg?  Ikke det grann!

Husk sykkelhjelm! 🙂

Read Full Post »

Sommeris- sykling

Når det er sommer er det viktig med is. Men det som nesten er viktigere enn selve isen, er transporten til is- utsalget, som nå om sommeren MÅ være sykkel. Og nå man sykler for å kjøpe is, ja da, da er det sommer da!

 

Nyt sommerdagene 🙂

Read Full Post »

Det finnes mange ting i denne verden man kan være redd for. Krig er vel kanskje den største frykten for oss alle, og dessverre er det veldig mange, både små og store, som opplever dette hver dag, i flere år i strekk. Nå skal ikke dette være ett innlegg om internasjonal politikk og fredsbevarende tiltak, det er rett og slett bare ett tankespinn fra meg.

Nå har jeg bikket de herlige tretti, og ser klart og tydelig at hele systemet er i forandring. Ikke det at det kom den dagen jeg bikket tredve, men jeg har sett det det siste halve året. Begynnende rynker rundt øynene, ett grått hår, så ett til, en kilo på som ikke går av Og slik kan jeg fortsette, og det er egentlig helt greit, det er slik det skal være. Jeg har bært frem og født to barn, og jeg er i trettiårene, selvfølgelig skal jeg ha appelsinhud, strekkmerker, gråe hår, rynker, fettpølser rundt mage og brede hofter. Det som jeg synes er aller mest frustrerende er den store bekymringsrynken min som alltid sitter i pannen. Noen kaller det også for morske- rynke, men jeg er sjeldent morsk, men bekymret, ja det er jeg! Og når man begynner å tenke på å være bekymret, ja da kan det nesten gå i stå! Og hovedbekymringen er jo selvfølgelig barna. Alt jeg gjør, alt vi Mammaer gjør, gjør vi for våre barn, og da også å bekymre oss, derfor får vi den forferdelige pannen. Jeg lurer rett og slett på om jeg skal klippe meg lugg  jeg!

Hva som bekymrer meg mest? Tja, det er litt vanskelig å si egentlig. Det er veldig forskjellig, fra situasjon til situsjon og fra dag til dag. Og, for å være helt ærlig, så er det vel ikke all bekymring som er like reell, men den er nå engang der…. 

Og når man har en liten hjertegutt, så får man jammen meg noen ekstra bekymringer i tillegg. Og disse er jo reelle, og det er vel egentlig ingen som kan trøste, eller gjøre noe som helst med disse bekymringene, da det er den største, lammende frykten som eksisterer, nemlig det at det skal skje noe med sitt eget barn. Men om man setter dette til side, er det jammen meg mange andre bekymringer som følger med slike små hjertebarn. Eller, det er jo ikke bare hjertebarn, det er egentlig alle barn som avviker littegrann fra det som er forventet av barn i samme alder. Og det er dette som er så vanskelig synes jeg, dette avviket….  Nå er jo Mai her, og den 17. er jo en stor dag. Men akkurat nå går jeg bare å bekymrer meg for at Tobben ikke skal orke å gå i toget. Det er jo ingen problem om han ikke orker det, men det er altså dette jeg nå har rynkete panne for. Synes jeg ser han for meg, blå som flagget rundt leppene, med svetten rennende ned i øyne, flagget på halv tolv, og tunga nede på tredje knappehull, mens han peser «Syttende mai er vi så glad i» på både inn og ut pust…… Men, som vanlig går det helt sikkert helt smertefritt 🙂

Ja, også har Hanna kjøpt seg rullesko da……

Er det noen andre som har det slik som jeg, eller er det bare jeg som overnevrotisk med sterk psykoperolose???

Men ellers så har jeg det veldig bra da 🙂

Read Full Post »

Jeg elsker julen. Jeg er rett og slett ett realt julemenneske. Og det jeg kanskje elsker mest er den søte førjulstid. Ikke baking, stryking, vasking og pynting- stress og mas, nei, slik er det ikke i mitt hus. Her nyyyytes det. Litt og litt om gangen,- tørke litt støv der- opp med noen nisser, vasker litt her- på med en duk. Det er den følelsen jeg tenker på. Nå vet jo ikke jeg om alle får denne bestemte følelsen, de som  hater julen får kanskje ikke den samme søte følelsen. Det er en god følelse, full av glede, som den første snøen som liten, forventningene kiler i magen, noe skjer overalt- julesanger spilles, og ikke minst: julekalenderen på tv. Og det beste av alt er å kunne dele alt dette med mine to små herlige! Krype opp i sofaen, finne frem en julekake (snart tomt…) eller en mandarin, tenne adventslysene, på med pleddet og så, da kan blåfjell starte 🙂

Men denne førjulstiden bringer også med seg noen andre følelser, sterke, litt skumle, litt triste; og ikke minst: minner. Minner om en helt annen førjulstid, en førjulstid som var helt spesiell, en vi aldri kommer til og oppleve igjen, førjulstiden for seks år siden…..

Da gikk jeg gravid, med en liten blånissegutt i magen. Utenfor magen hadde jeg en liten blånissejente, og kalenderen på tv var Månetoppen. Den handlet om en nissemamma og nissepappa som hadde en nissejente, men som hadde mistet nissegutten sin, og hjertene til denne nissepappaen og nissemammaen var ikke hele, og de savnet gutten sin så mye at det gjorde vondt hele tiden. Og der gikk jeg, rund som en ball, med nissegutten min i magen, nissejenta utenfor, og håpet av hele mitt hjerte at vi ikke skulle miste nissegutten vår. For nissegutten vår hadde ikke ett helt hjerte, men det var ikke fordi han var trist, hen var bare lagd slik. Og det var ingen som helt viste om han hadde det bra, eller om han kom til å få det bra, hvor mye av hjertet sitt han manglet, og hvordan han kom til å få det utenfor magen min. Siden denne lille nissegutten ikke hadde helt hjerte måtte vi være så nærme sykehuset som mulig i hele desember, terminen var 12. desember, og vi fikk plass på pasienthotellet ved Rikshospitalet. Så der skulle altså jeg og nissepappaen bo, uten nissejenta vår, mens vi ventet på nissegutten vår…. Da hadde vi mistet hjertene våre, bare fordi vi kom til å savne nissejenta vår så mye, at all sorgen og smerten hadde hoppet rett inn og tatt over til hjertet; for nissejenta var den eneste, som bare ved et lite smil kunne smelte all isen, smerten og sorgen. Heldigvis hadde vi en herlig nissefamilie i nærheten av sykehuset, nissebestemoren og nissebestefaren til nissejenta, og der fikk vi treogenhalv lov og bo i hele desember. De satte til side alle sine tradisjoner og juleforbredelser for at vi skulle ha det bra. Jeg får aldri takket de nok for denne gleden, og det finnes heller ikke sterke nok ord til å beskrive hvor godt det gjorde for oss, det og være sammen.

Så en kveld, midt under Månetoppen, på bittelille julaften, bestemte blånissegutten seg for at nok er nok- jeg kommer ut! Og ut kom han. Han kom tidlig lillejulaften, som et litt fortidlig julemirakel, og den største julegleden som finnes i hele verden. Den lille blånissegutten vår kom ut, stor og sterk og fin, med nydlige øyne og et klart blikk. Så skulle legen se på han, og det var som om verden stoppet, alt ble pakket inn i vatt, englene sto på vent, helt til en hjertelege kom tilbake med pakkelappen som fortalte oss om tilstanden hans. Han klarte seg veldig bra, det var ikke så ille som de fryktet, det var ikke nødvendig med operasjonen med en gang. Vi fikk ta med oss blånissegutten og blånissejenta vår med hjem. Alle hjerter gledet seg, englene dalte ned i skjul, og stjernen lyste i natten for oss, for meg og blånissegutten min, og for hele familien.

Alt går bra med gutten vår. Han har en komplisert hjertefeil, hva det vil si vet jeg ikke helt, for om jeg begynner og lese for mye om hjertefeil, diagnoser, risikoer, prognoser og forventet levetid blir jeg rett og slett gal, men i grove trekk betyr det at ingen ting egentlig stemmer, de fleste delen av hjerte er ikke slik de skal være. Som den lille jenta vår sa da gutten fortsatt bodde inne i magen «han er litt syk i stjerna si!», og kanskje er det det som gjør det, han har fått en stjerne i stedet for et hjerte.

Han ble operert første gang da han var seks månder, og andre gang da han var to år. Operasjonen han har heter Fontan, og han en av de som har kommet seg raskest etter denne operasjonen. Alt ser ut til å gå bra med gutten vår, og vi har fått den beste julegaven noen kan få, vi har fått verdens herligste, tøffeste, skjønneste gutt. Han er så blid og glad, snill og grei, og samtidig sterk og tøff, uredd og modig. Han imponerer meg hver dag, både med det han sier, tenker og det han gjør. Hjertefeilen hans gjør at han ikke får nok oksygen, så han blir fortere sliten enn andre barn. Dette merkes mer og mer, også for han selv,  nå når han har blitt så stor og begynt på skolen. Vi snakker ofte med han om hjertet hans og at han ikke orker det samme som andre barn, og det han synes er det dummeste er at han ikke klarer og springe like fort og langt som de andre i klassen. Og det smerter og iser til  mammahjertet mitt, for det er absolutt ingen ting i hele verden jeg kan gjøre med det, og da tenker jeg bare kalde tanker, jeg tenker  på hvordan det skal gå med gutten min opp igjennom skoleklassene, friminutt og fritidsaktiviteter, og jeg blir kald  i hjertet mitt. Men så ser jeg han springe og leke, fortelle om dagen sin, og fortelle at han og de andre i klassen lekte en springeog jagelek i friminuttet, og at de andre i klassen lagde egne «friplasser» som kun var til han, der han kunne sette seg ned når han ble sliten, uten og bli tatt. Og da tenker jeg varme tanker, jeg tenker  med glede på den tøffe gutten min, at alt kommer til å gå så bra, han har så mange andre gode og flotte egenskaper at det spiller ingen rolle om han ikke kan spille fotball, spring fort eller være med på de mest herjete lekene, og da blir hjertet mitt helt og varmt.

Og jeg vet at hjerte og smerte ikke rimer, det er og blir et nødrim.

Jeg vil ønsker deg og dine en magisk førjulstid, og en riktig god jul om vi ikke ser hverandre igjen før jul. Og her kommer noen bilder av blånissejenta og blånissegutten min

🙂

       

Read Full Post »

… og være storliten TøffeTobb med halsbetennelse og vondt i beinet midt på natta…..

 

….. Da er det godt og ha en Mamma som kan trøste…….

Read Full Post »