Det finnes mange ting i denne verden man kan være redd for. Krig er vel kanskje den største frykten for oss alle, og dessverre er det veldig mange, både små og store, som opplever dette hver dag, i flere år i strekk. Nå skal ikke dette være ett innlegg om internasjonal politikk og fredsbevarende tiltak, det er rett og slett bare ett tankespinn fra meg.
Nå har jeg bikket de herlige tretti, og ser klart og tydelig at hele systemet er i forandring. Ikke det at det kom den dagen jeg bikket tredve, men jeg har sett det det siste halve året. Begynnende rynker rundt øynene, ett grått hår, så ett til, en kilo på som ikke går av Og slik kan jeg fortsette, og det er egentlig helt greit, det er slik det skal være. Jeg har bært frem og født to barn, og jeg er i trettiårene, selvfølgelig skal jeg ha appelsinhud, strekkmerker, gråe hår, rynker, fettpølser rundt mage og brede hofter. Det som jeg synes er aller mest frustrerende er den store bekymringsrynken min som alltid sitter i pannen. Noen kaller det også for morske- rynke, men jeg er sjeldent morsk, men bekymret, ja det er jeg! Og når man begynner å tenke på å være bekymret, ja da kan det nesten gå i stå! Og hovedbekymringen er jo selvfølgelig barna. Alt jeg gjør, alt vi Mammaer gjør, gjør vi for våre barn, og da også å bekymre oss, derfor får vi den forferdelige pannen. Jeg lurer rett og slett på om jeg skal klippe meg lugg jeg!
Hva som bekymrer meg mest? Tja, det er litt vanskelig å si egentlig. Det er veldig forskjellig, fra situasjon til situsjon og fra dag til dag. Og, for å være helt ærlig, så er det vel ikke all bekymring som er like reell, men den er nå engang der….
Og når man har en liten hjertegutt, så får man jammen meg noen ekstra bekymringer i tillegg. Og disse er jo reelle, og det er vel egentlig ingen som kan trøste, eller gjøre noe som helst med disse bekymringene, da det er den største, lammende frykten som eksisterer, nemlig det at det skal skje noe med sitt eget barn. Men om man setter dette til side, er det jammen meg mange andre bekymringer som følger med slike små hjertebarn. Eller, det er jo ikke bare hjertebarn, det er egentlig alle barn som avviker littegrann fra det som er forventet av barn i samme alder. Og det er dette som er så vanskelig synes jeg, dette avviket…. Nå er jo Mai her, og den 17. er jo en stor dag. Men akkurat nå går jeg bare å bekymrer meg for at Tobben ikke skal orke å gå i toget. Det er jo ingen problem om han ikke orker det, men det er altså dette jeg nå har rynkete panne for. Synes jeg ser han for meg, blå som flagget rundt leppene, med svetten rennende ned i øyne, flagget på halv tolv, og tunga nede på tredje knappehull, mens han peser «Syttende mai er vi så glad i» på både inn og ut pust…… Men, som vanlig går det helt sikkert helt smertefritt 🙂
Ja, også har Hanna kjøpt seg rullesko da……
Er det noen andre som har det slik som jeg, eller er det bare jeg som overnevrotisk med sterk psykoperolose???
Men ellers så har jeg det veldig bra da 🙂
Read Full Post »